-

Barn og unge som pårørende

Eigersund kommune ønsker å samarbeide med foreldre/foresatte for å bidra til å ivareta barn og unge som er pårørende. Derfor har vi laget en informasjonsfilm om barn og unge som pårørende.

Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med foreldre/foresatte og eller søsken, en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.

Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og at de derfor kan kalles «pårørende». For eksempel opplever mange barn i Norge at foreldre/foresatte misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også etterlatte pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldre er fattige. En del opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel (Referanse Helsedirektoratet/pårørendeveileder)

De fleste barn som er pårørende blir tatt godt hånd om og klarer seg godt. Allikevel er der noen som kan utvikle egne vansker. Dette er utfordringer som kan komme i løpet av oppveksten, eller de kan komme til syne når barnet/ungdommen blir voksen.

Sykdom i familien kan påvirke barn og unge, og føre til at barn opplever angst og frykt, sinne, tristhet og depressive symptomer, søvnvansker, fysiske smerter, sosial isolasjon og skolerelaterte vansker. Dette kan være av betydning for utvikling hos barn, når vekst og modning skal skje parallelt med vansker (referanse Pårørendesenteret.no)

Det er ikke alltid like enkelt å vite om sine egne barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike.

Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg til å finne ut om dine barn kan være pårørende;

  1. Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
  2. Hvordan er barnet påvirket av situasjonen? Har barnet sett eller opplevd noe? Blir de vanlige rutinene endret på? Har hverdagen endret seg?
  3. Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du tror handler om å være pårørende?

Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.

 

Folkehelseinstituttet estimerte i 2011 at 260 000 (23,1%) norske barn har foreldre med en psykisk lidelse som kan gå ut over daglig fungering

  • 70 000 (6,5%) har foreldre med et alkoholmisbruk som sannsynligvis går ut over daglig fungering
  • Årlig opplever nesten 3500 barn under 18 år at en av foreldrene får kreft. Rundt 700 barn under 18 år opplever at en foreldre dør av kreft iløpet av ett år
  • Årlig opplever mellom 6000-9000 norske barn at mor eller far fengsles.
  • Anslår at spesiaialisthelsetjenesten i løpet av ett år har ca. 235 000 pasienter med barn 0-18å Det er altså mer enn 350 000 barn som er pårørende.

Har en av foreldrene dine blitt syke? Er mor eller far ofte lei seg? Eller er du mye hjemme alene?

Det som er vanlig kan bli annerledes – eller har vært annerledes lenge. Det kan være hverdagsrutiner som måltider, oppfølging av skole eller fritidsaktiviteter. Det kan være hvordan voksne og barn oppfører seg, eller det at noen i familien er lei seg, bekymret eller har det vondt.

Du føler deg kanskje ensom – det er vondt å bære på vanskelige eller «kjipe» tanker alene. Det kan være godt og snakke om vanskelige tanker og følelser med en voksen. Kanskje vet du ikke hvem du skal snakke med? Lærere og helsesøster på skolen vil veldig gjerne vite hvordan du har det! Du er ikke alene, og det er mange voksne som vil hjelpe deg!

Les mer om barn og unge som pårørende på:

Her finner du oppdatert informasjon om Treffpunkt for barn og unge som er pårørende.

Her finner du en chat-tjeneste for barn og ungdom som har mamma eller pappa i fengsel

 

Hva må du som arbeider med barn, unge og voksne tenke på?

Stortinget vedtok 19. juni 2009 endringer i helsepersonell loven og lov om spesialisthelsetjenesten for å sikre at helsepersonell skal identifisere og ivareta det informasjons-og oppfølgingsbehovet mindreårige barn som pårørende har.

Helsepersonell skal bidra til å dekke behovet for informasjon og nødvendig oppfølging av mindreårige barn eller søsken av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Behovet for informasjon kan komme som følge av foresatte eller søsken sin situasjon/tilstand. Formålet med lovverket er å sikre at barna blir identifisert tidlig, og at det blir iverksatt prosesser som setter barn og foresatte i bedre stand til å mestre situasjonen. Videre er formålet å forebygge problem hos barn og unge. Lovverket gjelder for helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og for private helsetjenester.

Les mer om dette her; Pårørendeveileder

Eigersund kommune har også utarbeidet en rutine for hva ansatte i Helse og omsorg skal gjøre når barn er pårørende, den finner du her.

Som pårørende skal en alltid ha signert samtykke før en kan informere pårørende eller andre om pasienten/brukeren/familien sin aktuelle situasjon. En kan allikevel gi generell informasjon uten samtykke.

I noen tilfeller vil pasienten på grunn av bevisstløshet, psykisk lidelse eller andre årsaker, ikke være i stand til å avgi samtykke eller tenke gjennom konsekvenser av å gi eller ikke gi samtykke. I slike situasjoner kan nærmeste pårørende gi samtykke (helsepersonell oven § 22 3. ledd). Hvem som er nærmeste pårørende fremgår av pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

  • Informasjon og støtte til barn og ungdom som pårørende når samtykke foreligger

En skal forsøke å avklare situasjon og behov for hvert enkelt tilfelle. Barn og unge i samme familie kan også ha ulike behov. En slik avklaring får en gjennom samtale med pasienten/brukeren og evt andre med foreldreansvar/andre med omsorg for barnet/ungdommen. En skal bidra til at pasienten/foreldrene hører på og legger vekt på barnet/ungdommen sin mening i tråd med barnets alder og modning. Dersom samtykke foreligger til det, kan helsepersonell, etter en vurdering av det beste for barnet/ungdommen, tilby disse å ta del i en samtale.

Hvordan forløpet skal være her, kommer an på om situasjonen er akutt eller om det er snakk om planlagte og langvarige behandlingsforløp. Ved akutte tilfeller skal helsepersonell alltid forsikre seg om at barn har tilsyn og omsorg av annen voksen. Helsepersonell skal, så langt det er mulig, avklare med pasienten at andre tar tak om barnet/ungdommen og om omsorgsituasjonen er tilfredsstillende.

Det en skal forsøke å avklare er;

  • Er foreldre i stand til å bistå barnet eller ungdommen med problem og belastninger?
  • Får barnet eller ungdommen tilstrekkelig følelsesmessig støtte, oppfølging og trygghet ut fra alder og utvikling og den aktuelle situasjonen?
  • Hvordan er dagliglivet for barnet eller ungdommen organisert og ivaretatt med tanke på struktur og rutiner?
  • Ved sykdom, funksjonsnedsettelser eller spesielle behov hos barnet eller ungdommen, hva er eksisterende hjelpetiltak eller kontakt med hjelpeinstanser?
  • Tar voksne ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet?
  • Tar voksne ansvar for omsorgsoppgaver for den syke?

En skal videre avklare hvilken informasjon og oppfølging barn som pårørende trenger. I enkelte tilfeller kan det være behov for å kontakte andre instanser som barnehage og skole for å undersøke hvordan barnet eller ungdommen har det. De må foreligge samtykke fra pasienten før en tar en slik kontakt.

  • Snakk med familien om hverdagen i barnehagen og på skolen

Når ansatte vurderer at situasjoner i hjemmet vil påvirke små barn bør en snakke med foresatte om betydningen av å samarbeide med barnehagen. Når ansatte i barnehagen får informasjon om hvilken situasjon familien er i, kan de forstå og ta bedre vare på barna.

For større barn og unge bør ansatte snakke med foresatte om betydningen av å samarbeide med skolen og eller skolehelsetjenesten. En skal, dersom foresatte ønsker de, bistå med kontakt. Dersom både skolen og skolehelsetjenesten skal informeres bør de informeres samtidig for å lette arbeidet.

Når lærer får informasjon kan de være til støtte og hjelp og legge til rette for barnet eller ungdommen. I samråd med foresatte og barnet/ungdommen kan skolen vurdere hva som bør gjøres for at eleven skal få det best mulig. Skolehelsetjenesten kan tilby samtaler med helsesykepleier. Skolehelsetjenesten kan også vurdere om det er behov for mer omfattende hjelpetiltak.

 

NB; Ved mistanke om vold eller overgrep skal du ta direktekontakt med Politi 112 eller barnevernstjenesten 51 46 84 00 (ukedager kl 0800-1500, kveld og helg/helligdager 02800). Alarmtelefonen for barn og unge; 116 111.