Bekymring for barn og unge

Hva kan en bekymring være?

Trykk play (over) for å få teksten lest opp.

Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.

Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen

  • strever med lesing og skriving
  • mistrives på skolen eller i barnehagen
  • sliter med å få venner
  • vegrer seg for å spise
  • gjør seg dårlig forstått
  • har et spesielt usunt kosthold
  • mobber eller plager andre
  • mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)

Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:

  • virker fraværende fra barnets liv
  • ikke passer godt nok på barnet
  • ofte lukter alkohol
  • virker likegyldige til egen fremtoning
  • oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare

 

Du er første skritt på veien mot en løsning

Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde.  Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.

Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!

 

Gode hjelpemidler

BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan  Observasjonsskjema for barn og unge , Signal på manglende trivsel , Skala for uro: barn og unge og Skala for uro: foreldre hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever. (OBS: Rette lenker og eventuell navneendring på verktøya)

NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte!

Barn som pårørende

Barn og unge som pårørende i Eigersund kommune

Innledning

Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med foreldre/foresatte og eller søsken, en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.

Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og at de derfor kan kalles «pårørende». For eksempel opplever mange barn i Norge at foreldre/foresatte misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også etterlatte pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldre er fattige. En del opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel (Referanse Helsedirektoratet/pårørendeveileder)

De fleste barn som er pårørende blir tatt godt hånd om og klarer seg bra. Allikevel er det noen som kan utvikle egne vansker. Dette er utfordringer som kan komme i løpet av oppveksten, eller de kan komme til syne når barnet/ungdommen blir voksen.

Sykdom i familien kan påvirke barn og unge, og føre til at barn opplever angst og frykt, sinne, tristhet og depressive symptomer, søvnvansker, fysiske smerter, sosial isolasjon og skolerelaterte vansker. Dette kan være av betydning for utvikling hos barn, når vekst og modning skal skje parallelt med vansker (referanse Pårørendesenteret.no).

Det er ikke alltid like enkelt å vite om egne barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike.

Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg til å finne ut om dine barn kan være pårørende;

  1. Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
  2. Hvordan er barnet påvirket av situasjonen? Har barnet sett eller opplevd noe? Blir de vanlige rutinene endret på? Har hverdagen endret seg?
  3. Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du tror handler om å være pårørende?

Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.

Til barn og unge som er pårørende

Har en av foreldrene dine blitt syke? Er mor eller far ofte lei seg? Eller er du mye hjemme alene?

Det som er vanlig kan bli annerledes – eller har vært annerledes lenge. Det kan være hverdagsrutiner som måltider, oppfølging av skole eller fritidsaktiviteter. Det kan være hvordan voksne og barn oppfører seg, eller det at noen i familien er lei seg, bekymret eller har det vondt.

Du føler deg kanskje ensom – det er vondt å bære på vanskelige eller «kjipe» tanker alene. Det kan være godt å snakke om vanskelige tanker og følelser med en voksen. Kanskje vet du ikke hvem du skal snakke med? Lærere og helsesøster på skolen vil veldig gjerne vite hvordan du har det! Du er ikke alene, og det er mange voksne som vil hjelpe deg!

Les mer om barn og unge som pårørende:

 

Til ansatte i kommunen

Hva må du som arbeider med barn, unge og voksne tenke på?

Stortinget vedtok 19. juni 2009 endringer i helsepersonell loven og lov om spesialisthelsetjenesten for å sikre at helsepersonell skal identifisere og ivareta det informasjons-og oppfølgingsbehovet mindreårige barn som pårørende har.

Helsepersonell skal bidra til å dekke behovet for informasjon og nødvendig oppfølging av mindreårige barn eller søsken av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Behovet for informasjon kan komme som følge av foresatte eller søsken sin situasjon/tilstand. Formålet med lovverket er å sikre at barna blir identifisert tidlig, og at det blir iverksatt prosesser som setter barn og foresatte i bedre stand til å mestre situasjonen. Videre er formålet å forebygge problem hos barn og unge. Lovverket gjelder for helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og for private helsetjenester.

Les mer om dette her; Pårørendeveileder

  • Samtykke

Som ansatt skal en alltid ha signert samtykke før en kan informere pårørende eller andre om pasienten/brukeren/familien sin aktuelle situasjon. En kan allikevel gi generell informasjon uten samtykke. Som helsepersonell skal en alltid gi tilbud om generell informasjon til pårørende.

Lenke til samtykkeskjema

I noen tilfeller vil pasienten på grunn av bevisstløshet, psykisk lidelse eller andre årsaker, ikke være i stand til å avgi samtykke eller tenke gjennom konsekvenser av å gi eller ikke gi samtykke. I slike situasjoner kan nærmeste pårørende gi samtykke (helsepersonell oven § 22 3. ledd). Hvem som er nærmeste pårørende fremgår av pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

  • Informasjon og støtte til barn og ungdom som pårørende når samtykke foreligger

En skal forsøke å avklare situasjon og behov for hvert enkelt tilfelle. Barn og unge i samme familie kan også ha ulike behov. En slik avklaring får en gjennom samtale med pasienten/brukeren og eventuelt andre med foreldreansvar/andre med omsorg for barnet/ungdommen. En skal bidra til at pasienten/foreldrene hører på og legger vekt på barnet/ungdommen sin mening i tråd med barnets alder og modning. Dersom samtykke foreligger, kan helsepersonell, etter en vurdering av det beste for barnet/ungdommen, tilby disse å ta del i en samtale.

Hvordan forløpet skal være her, kommer an på om situasjonen er akutt eller om det er snakk om planlagte og langvarige behandlingsforløp. Ved akutte tilfeller skal helsepersonell alltid forsikre seg om at barn har tilsyn og omsorg av annen voksen. Helsepersonell skal, så langt det er mulig, avklare med pasienten at andre tar tak om barnet/ungdommen og om omsorgsituasjonen er tilfredsstillende.

Det en skal forsøke å avklare er;

  • Er foreldre i stand til å bistå barnet eller ungdommen med problem og belastninger?
  • Får barnet eller ungdommen tilstrekkelig følelsesmessig støtte, oppfølging og trygghet ut fra alder og utvikling og den aktuelle situasjonen?
  • Hvordan er dagliglivet for barnet eller ungdommen organisert og ivaretatt med tanke på struktur og rutiner?
  • Ved sykdom, funksjonsnedsettelser eller spesielle behov hos barnet eller ungdommen, hva er eksisterende hjelpetiltak eller kontakt med hjelpeinstanser?
  • Tar voksne ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet?
  • Tar voksne ansvar for omsorgsoppgaver for den syke?

En skal videre avklare hvilken informasjon og oppfølging barn som pårørende trenger. I enkelte tilfeller kan det være behov for å kontakte andre instanser som barnehage og skole for å undersøke hvordan barnet eller ungdommen har det. Det må foreligge samtykke fra pasienten før en tar en slik kontakt.

  • Snakk med familien om hverdagen i barnehagen og på skolen

Når ansatte vurderer at situasjoner i hjemmet vil påvirke små barn bør en snakke med foresatte om betydningen av å samarbeide med barnehagen. Når ansatte i barnehagen får informasjon om hvilken situasjon familien er i, kan de forstå og ta bedre vare på barna.

For større barn og unge bør ansatte snakke med foresatte om betydningen av å samarbeide med skolen og eller skolehelsetjenesten. En skal, dersom foresatte ønsker de, bistå med kontakt. Dersom både skolen og skolehelsetjenesten skal informeres bør de informeres samtidig for å lette arbeidet.

Når lærer får informasjon kan de være til støtte og hjelp og legge til rette for barnet eller ungdommen. I samråd med foresatte og barnet/ungdommen kan skolen vurdere hva som bør gjøres for at eleven skal få det best mulig. Skolehelsetjenesten kan tilby samtaler med helsesykepleier. Skolehelsetjenesten kan også vurdere om det er behov for mer omfattende hjelpetiltak.

Her bør en benytte handlingsveileder for Bedre Tverrfaglig Innsats for å sikre rett fremgang i situasjonen.

Les og lær mer om barn og unge som pårørende;

NB; Ved mistanke om vold eller overgrep skal du ta direktekontakt med Politi 112 eller barnevernstjenesten 51 46 84 00 (ukedager kl 0800-1500, kveld og helg/helligdager 02800). Alarmtelefonen for barn og unge; 116 111.

 

Forebygging av radikalisering

Eigersund kommune har ikke utarbeidet egen handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, men oppfordrer til bruk av den nasjonale veilederen som er lagt ut på regjeringens nettsider.